Kjetil, medlem

«Fontenehuset er med i min nye ryggrad.»

Hvordan fikk du vite om Fontenehuset?

Jeg ble sykmeldt fra en jobb i 2012, og allerede etter to-tre dager fant jeg ut at det var kjedelig å bare sitte hjemme. Jeg søkte på nettet etter aktivitetssenter, og da kom Fontenehuset Oslo sentrum opp. Jeg ringte med en gang og kom på omvisning etter to dager. Etter det var jeg her!

Hvilken betydning har Fontenehuset Oslo sentrum hatt for deg?

Selv om jeg ikke har vært her så mye de fire siste årene, er Fontenehuset veldig viktig trygghetsmessig. Jeg vet at huset er der, selv om jeg ikke er så delaktig, og det blir nesten som et familiemedlem. Fontenehuset er med i min nye ryggrad.

Hvordan har veien din vært til der du er i dag?

Uten Fontenehuset hadde jeg ikke hatt noen ny vei. Men med Fontenehuset ble det store endringer. Som 38-åring begynte jeg på et helt nytt kapittel. Jeg hadde ikke noen visjon da jeg kom hit om hvor veien skulle gå videre. Men etter jeg hadde vært her et års tid, begynte vi å drodle litt. Jeg hadde litt lyst til å prøve å jobbe på sykehjem, for jeg synes det virka litt spennende. Jeg hadde jobba med mennesker hele livet, men ikke på den måten, for jeg kom fra klesbransjen og serveringsbransjen. Gjennom huset fikk vi ordna en hospiteringsjobb på et sykehjem i Oslo. Den hospiteringen gjorde at jeg etter hvert fikk jobb der, og jeg begynte på ny utdannelse som helsefagarbeider på voksenopplæringen på Sinsen. Jeg fikk mye støtte fra huset da jeg gikk på skolen. Veien ble veldig fin fordi jeg ikke var alene i det nye med alle de oppgavene jeg skulle gjøre, presset med eksamener og alt. Jeg har hatt Fontenehuset med som en Skybert, en usynlig venn. Veien har vært trygg, og jeg fikk en helt ny vei i livet, selv om jeg var voksen. Nå har jeg fast jobb på en bolig for mennesker med autismespekter.

Har du et budskap til de som ønsker å komme tilbake/ut i jobb og skole?

Alle har vi innerst inne et ønske om noe. Men å tørre å skape endring er litt av nøkkelen. Fundamentet i fontenehusmodellen er at folk skal endres i en eller annen form, om det så er å endres så man har rutiner for å stå opp om morgenen, eller endre et mønster som man ønsker å komme ut fra. Men man må tørre. Med meg handlet det mest om angsten for å feile, frykten for å ikke klare å fullføre. Jeg har begynt på mange ting tidligere som jeg ikke har fullført, fordi jeg ikke har hatt selvtillit. Jeg kjente ikke på mestring. Men her på huset får man så ekstremt mye støtte, så grip den sjansen og hopp i det, tør å kjenne på både det å ikke mestre, men også det å kjenne på lykke. Bli kjent med deg selv.

Er det en situasjon, et møte eller et øyeblikk som har gjort spesielt inntrykk på deg i din hverdag på fontenehuset?

Jeg kunne ramsa opp mye, men for å ta det ned til beinet så var det for min del den varmen jeg kjente når jeg kom inn på Fontenehuset. Det å bli sett. Det å kjenne at her er du viktig. Jeg har gjort veldig mange forskjellige ting her på huset, har vært i Styret og deltatt på Europakonferanse, ledet jobbklubb og vært på sommerturer. Men det første møtet var alfa og omega. Jeg kjente på en varm ro, og ble fort hjemme her. Hvis jeg ikke kom en dag ble jeg savna og ble ringt til og fikk høre «kom a, Kjetil!». Jeg fant meg selv her på Fontenehuset.