Marianne Borgen, ordfører i Oslo

«Jeg har besøkt begge fontenehusene i Oslo flere ganger, og da har jeg fått bekreftet at det har blitt det jeg håpte for 20 år siden. Det er et viktig sted for veldig mange!»

Hvor kommer ditt store engasjement for psykisk helse fra?

Du vet, det er jo sånn at når man begynner å snakke med folk, så har veldig mange personlige erfaringer knyttet til psykisk helse. Og i min familie, i min nære familie, så har jeg både hatt et familiemedlem som hadde bipolar lidelse over mange år, og en annen person med sterk angst, som førte til langvarige sykmeldinger og store utfordringer. Og også en person med spiseforstyrrelser. Altså tre ulike personer i veldig nær familie. Og når du har hatt det i nær familie over lang tid, så skjønner du forhåpentligvis mer om hvordan det er å ha psykiske lidelser, og du skjønner også ganske mye mer om hvordan det er å være pårørende.

Husker du hvordan du fikk vite om Fontenehuset Oslo sentrum? Og hva du først tenkte?

Da Fontenehuset var helt nytt, ble helse- og sosialkomiteen i Oslo bystyre invitert på besøk. Da var det jo mindre åpenhet i samfunnet rundt psykisk helse enn det det er nå. Det var mye fortielse og det var mye forbundet med skam. Så da jeg første gang var på Fontenehuset for 20 år siden husker jeg at jeg tenkte «Yes! Dette kan bli veldig bra!». Både for å skape økt forståelse og mer åpenhet, men også fordi de menneskene som kom dit fikk et sted å være, møte andre og bygge nettverk og et sted hvor de kunne få litt råd og veiledning. Og fra starten begynte man også å jobbe med at noen kunne komme seg ut i arbeid, om man så hadde vært utenfor arbeidslivet i kortere eller lengre periode. Så jeg husker at jeg ble veldig glad for det!

Hvilken betydning tror du Fontenehuset har for hverdagen til mennesker med psykiske lidelser?

Jeg har besøkt begge fontenehusene i Oslo flere ganger, og da har jeg fått bekreftet at det har blitt det jeg håpte for 20 år siden. Det er et viktig sted for veldig mange! Mange kan ha opplevd at de både har vært isolerte og ensomme over lengre tid. Og så kommer de dit, og så blir de tatt imot med bokstavelig talt åpne armer. Jeg har også møtt flere som har fortalt at de i tillegg til å komme seg ut og delta i aktivitetene på huset, også har fått igjen troen på seg selv, i den forstand at de tror det er mulig å komme tilbake til arbeidslivet. Mange ønsker jo å være i arbeid og har kanskje vært ute av arbeidslivet en stund. Og gjennom den kontakten og den mestringen, som mange får i møte med Fontenehuset, så er det også veldig mange som har kommet seg ut i arbeid. Uten at det nødvendigvis et mål for alle. Men det å føle seg trygg, å føle at du har et sted å være, at du har folk å snakke med, at du får nye venner, at du får et nytt nettverk, det er også utrolig viktig. Det er gjennom besøkene på fontenehusene at jeg har fått snakket med mange folk som forteller veldig varmt om hva fontenehuset har betydd for dem. Så da trenger jeg ikke å tro! Da velger jeg å høre og lytte.

Gratulerer, du er blitt helseminister for en dag. Hva er din kampsak for psykisk helse?

Det måtte jo vært med et annet politisk flertall i dag, men i en rødgrønn regjering hadde jeg definitivt vært med, det ville jeg synes var helt fantastisk. Det er to ting jeg ville begynt med. Det ene ville være å gi klar beskjed utover i alle systemene at vi må bli flinkere til å lytte til folk. Og stille det helt grunnleggende spørsmålet «hva er viktig for deg?», «hva er det du sliter med?».  Og det vet vi jo at ikke skjer i dag i tilstrekkelig grad. Det er fundamentet, at vi må bli flinkere til å ta folk mer på alvor. Lytte til folk, la folk få være mer kaptein i eget liv og føle at de er med på å legge opp den hjelpen og det behandlingsforløpet som de skal ha.

Og det andre jeg tenker at jeg ville satse på det man kaller for én dør inn. For i dag er hjelpeapparatet så oppsplittet. Det blir stadig oppbrudd slik at de relasjonene og den tryggheten man har bygget opp blir brutt, for eksempel i overgang mellom BUP og DPS når man fyller 18 år. Som helseminister ville jeg sagt; må vi ha alle disse skiftene og byttene, kan vi ikke prøve å lage systemer hvor du kan følge personene videre mer på kryss og tvers? For det er sånn at kasteball-systemene, det ødelegger for hjelp til folk. Og så er vi nødt til å passe på at når folk trenger hjelp, så skal de få det. Jeg var på markeringen som var utenfor Stortinget i forbindelse med selvmordsforebygging, og da var det folk som fortalte at de ble henvist videre og at det var tre måneders ventetid. Hvis du er i en akutt krise i livet, så er tre måneder forferdelig lang tid. Så det å snakke med folk og sette i gang tiltak ganske fort, i samarbeid med de det gjelder. Og ha én dør inn i stedet for at du har 18 000 dører som du suser ut og inn av, og alt blir kaos. Det ville jeg begynt med.

Det blir en travel dag?

Men det blir en bra dag!