Sverre – medarbeider Fontenehuset Oslo sentrum fra 2000—2008,
og tidligere daglig leder ved Fontenehuset Oslo Øst

«Fontenehus tetter kløften mellom sykdom og sykehus på den ene siden, og arbeids- og samfunnsliv på den andre siden»  

Hvordan fikk du vite om Fontenehuset?

Jeg fikk vite om Fontenehuset for litt over 20 år siden. Jeg hadde aldri hørt om fontenehus før, men jeg ble veldig begeistret. Jeg visste ikke at noe sånt fantes, men jeg hadde i alle år ønsket at noe sånt skulle finnes. På midten av 80-tallet skrev jeg en mellomfagsoppgave hvor jeg hevdet at det er noen like mekanismer innenfor fengselsvesen og helsevesen. Fengsel fungerer gjerne sånn at hvis du først er blitt fengslet én gang, så er sjansen stor for at du fengsles flere ganger. Når du slipper ut, så har du antakeligvis ikke noen jobb eller noen tilknytning å gå tilbake til. Du mangler en vei tilbake, og derfor fortsetter livet på den skrå måten som før, og så får du en ny runde. Det er noen veldig like mekanismer innenfor psykisk helse. Du blir skrevet ut av sykehus, men så er det egentlig ikke så mange eller brede veier tilbake til arbeids- og vanlig samfunnsliv. Og du fortsetter gjerne å være på utsiden av samfunnet, med de kolossale helsemessige konsekvensene det fører til. Du blir lagt inn igjen. Det er idiotisk, det er dyrt og det er skammelig. Det gjør manges liv unødvendig dårlig. Så da jeg fikk høre om fontenehus, så tenkte jeg at nå har vi muligheten til å etablere noe som kan tette kløften mellom sykdom og sykehus på den ene siden, og arbeids- og samfunnsliv på den andre siden. Og det er det fontenehus klarer.  

Hvordan var Fontenehuset Oslo sentrum i 2000? Hvordan utviklet det seg i løpet av de årene du var der?  

Da vi startet opp var vi nybegynnere. Vi skjønte ikke godt nok betydningen av å komme i gang med arbeidsrettet dag helt fra starten. Det føltes rart å starte med sånne rutiner fra dag én fordi det i starten var såpass få medlemmer tilstede. Og derfor kom vi ikke tidlig nok skikkelig i gang med det. Det gjorde igjen at vi beveget oss for mye mot å være et dagsenter. Dessuten tok uansett omgivelsene det litt for gitt at vi var et dagsenter. De hadde aldri hørt om at det gikk an å ha en modell hvor folk med psykisk sykdom selv tok ansvar og ordnet opp. Det var en uhørt tanke, syntes veldig mange. Mange behandlere og mange pasienter fra sykehusene som kom sammen med behandlere, hadde en forventning om at de skulle komme til et sted hvor de ble servert kaffe og spilte kort. Det var litt tungt å få inn riktig tenkning helt fra begynnelsen av. Så vi hadde noen oppstartsproblemer før vi kom skikkelig i gang. Men det gikk bedre og bedre!   Jeg må si at omgivelsene forandret seg også veldig på de årene. Da vi kontaktet DPSer for å rekruttere kunne de være ganske kritiske. De kunne for eksempel svare at «nei, dette tilbudet tror vi ikke passer for våre pasienter» eller de kunne si «jaaa, dette passer i hvert fall ikke for hvem som helst av våre pasienter, så hvis dere skal komme og informere, så får dere bare lov til å informere våre ansatte, og så må de gjøre en vurdering etterpå; hvem av pasientene dette muligens kan være et tilbud for.» Samfunnet så annerledes ut. Vi kan jo prøve å ta litt av æren for å ha snudd på en tenkning, men jeg tror nok at dette uansett er en trend i hele Vesten. For 20 år siden var det vanlig å mene at folk med alvorlige diagnoser ikke kunne være i arbeidslivet og ikke kunne ha ansvar osv. Det er jo veldig sjeldent å høre i dag, heldigvis.  

Det er kanskje vanskelig å trekke frem ett øyeblikk, men er det en situasjon, et møte, et øyeblikk som har gjort spesielt inntrykk på deg i din hverdag på Fontenehuset?  

Jeg klarer ikke å trekke frem én god historie. Men hva som er veldig gripende er, og det skjer av og til, når noen sier at det er på grunn av Fontenehuset at jeg er i live. Det er veldig sterkt å høre. Jeg blir veldig grepet og rørt når noen sier det. Men det er også mange andre hendelser som jeg synes er veldig gripende. Som dere vet, så kommer det folk inn døren på Fontenehuset for første gang, som kanskje hele livet er blitt behandlet som et null. Direkte eller indirekte. Og mange føler seg som et null når de kommer inn døren. De er redde for alt det sosiale som skjer på huset. De er også redde for alle arbeidsoppgavene. Alt er skummelt på grunn av en forferdelig selvfølelse, som egentlig bare er påført dem av omgivelsene. Egentlig har det lite å gjøre med hvordan de egentlig er skapt. Det skjer stadig vekk at sånne mennesker kommer inn døren. Men noen ganger kan vi se etter relativt kort tid at folk går fra å føle seg ensom og ubrukelig, til å ta roller hvor de er rause mot andre, hvor de støtter andre, hvor de tar varmt imot andre, hvor de trekker andre som er enda nyere med seg i arbeidsoppgaver. Det er fantastisk å se mennesker blomstre og vokse. Vi er utrolig privilegerte som er på et sted hvor det skjer. Det er verdens mest privilegerte sted å være.